Når forskere blir aktivister mot bunntrål

Denne uka slo organisasjonen SABIMA (Samfunn for biologisk mangfold) et slag for kulturlandskapet. «Når det gror igjen eller brukes mer intensivt, dør blomstene, biene og andre arter som lever der», skriver de.

Kan det tenkes at der det drives bunntrål, så dør bunnfaunaen som har etablert seg der om det tråles for lite eller for mye? Når faunaen dør på havets bunn eller på land, så skjer det en endring i artssammensetningen. Det er ikke alltid en uønsket endring. Det er ikke ønskelig med ugress i kornåkeren, og det er ikke ønskelig med algeslim på der det tråles reker. En åker må pløyes havbunnen tråles for å være produktiv.

***“Kulturlandskap* er landskap som helt eller delvis er blitt omformet fra den opprinnelige naturtilstand på grunn av menneskers virksomhet”. *(Store norske leksikon)***

I forbindelse med lave fiskebestander i Oslofjorden og deler av Skagerrak, så har noen forskere, ifølge fiskere jeg har snakket med opptrådt mer som aktivister enn objektive forskere.

Oftest er det forsker Even Moland som trekkes frem. Han mener noen at opptrer som aktivist og spiller på tittelen som forsker ved Havforskningsinstituttet. Han er en av de mest aktive forskerne i å kritisere bunntråling. Spesielt har han vært engasjert i problemene i Oslofjorden.

Helt forståelig skaper han harme hos fiskere som lever av fjordens ressurser. Og jeg må vel som fiskerne hevde, at grunnlaget for å mene at fiske med trål er skyld i lave bestander av torsk verken i indre eller ytre Oslofjord, eller en fare for at bestanden skal forbli liten.

Mengden torsk som fiskes av bunn-/reketrålere i Oslofjorden er forsvinnende liten, sammenligning med den totale dødelighet grunnet ulike andre miljøfaktorer. Når enkelte forskere, på en tilnærmet aktivistisk måte, presenterer enkle forklaringer, så ødelegger det for fiskerne sin tiltro til forskningen.

“Kulturlandskap er natur vi mennesker har slått og hatt dyr på beite i. Når det gror igjen eller brukes mer intensivt, dør blomstene, biene og andre arter som lever der”. (SABIMA – Samfunn for biologisk mangfold)

Det er flere rapporter og prosjekter med deltakelse fra Havforskningsinstituttet som er mer objektive enn det som Moland presenterer i ulike samlinger hvor agendaen har vært å angripe fiske med trål.

Stop i bruk av bunntrål har blitt et mantra for mange miljøorganisasjoner i den vestlige verden. Det som den ene aktivisten hevder, blir levert videre som en sannhet av den neste. Når forskere antyder at trål kanskje er en av mange årsaker, så blir det tolket som om det er en klar sammenheng. Nyansene drukner i den politiske agendaen.

Da havforskeren Tore Johannessen ved Havforskningsinstituttet tilnærmet frikjente fiskeriene som årsak til den dramatiske nedgangen i torskebestanden i Skagerrak, bannet han i kirken.

– Næringsgrunnlaget for torsken har kollapset. Økosystemet har vært gjennom det vi forskere kaller et regimeskifte, sier forsker Tore Johannessen ved Havforskningsinstituttet til Aftenposten.

Ifølge Johannessen har det skjedd store endringer i planktonbestandene etter 2002. En viktig årsak er at gjennomsnittstemperaturen har steget med 1,5 grader siden 1980-tallet.

Siden ble det stille om dette. Fiskerne har i langtid vært syndebukkene. Da er det befriende med forskning som viser noe annet. Det er vanskelig for folk flest, og også forskere, å innrømme feil.

Når det er krise for kysttorsken i Skagerrak og Oslofjorden, så krever det langsiktige tiltak. Å forby bunntrål er ikke noe virkningsfullt tiltak. Det er ikke manglende biologisk mangfold i områdene hvor det tråles som er problemet. Der det tråles trives det fiskerne tråler etter, – blant annet reker.

Norske bønder overlever heller ikke om de ikke får pløye og harve i deres kulturlandskap. Fiskerne har sitt kulturlandskap under havflaten.

I Hardanger plukkes det frukt og bær dyrket i kulturlandskapet. Frukten og bærene selges i butikker og fra boder langs veiene. I Skagerrak tråles det reker i havets kulturlandskap, og de selges i butikker og langs kaier her og der. I tillegg eksporteres reker, og bifangst er med på å gi nordmenn et bedre kosthold.

For å bevare rekene har det i mange år vært krav om rister for å sortere ut mest mulig undermåls fisk. Bifangsten av større fisk er så liten at noen ikke ser det bryet verdt å ta vare på denne. Den skilles før trålen kommer på dekk, slik at fangsten stort sett bare er reker.

I tillegg reguleres rekefiskeriet strengt med kvoter som, ifølge fiskere fastsettes på et ganske så spinkelt grunnlag. I januar i fjor ble Havforskernes reketokt redusert til det halve, – en uke på grunn av været. Toktet dekker Skagerrak og Nordsjørenna.Trålen som ble brukt hadde lav høyde, og det ble ikke tatt hensyn til fiskere som forklarte at rekene hadde vandret inn mot kysten tidligere enn normalt.

“Kulturlandskap er landskap som i større eller mindre grad er påvirka av mennesker. Det upåvirkede naturlandskapet er kulturlandskapets motsetning”. (Wikipedia)

Spørsmålet er heller hva som kan gjøres for å stoppe oppvarming og forsuring av havvannet, og redusere tilførselen av biologisk materiale og industriavfall fra land. Det vil hjelpe noe i Oslofjorden, om ikke så mye ellers i Nordsjøområdet.

Sannsynligvis er det også en sammenheng med endringer i vannkvaliteten på havstrømmen som kommer fra Østersjøen. Og om fiskerne ikke har helt feil, så er det økende bestander av sel og skarv. Nå telles det sel, men det kan virke som om det er ulikt syn på nøyaktigheten. Og forskere som trives på samlinger med miljøaktivister vil neppe våge å foreslå felling av sel og skarv. Det er lettere å foreslå forbud mot bunntrål.

Langs deler av vår lange kyst er det lønnsomme rekefiskerier. Disse overlever ikke om de får gro igjen. Selv om rekene kan vandre høyt opp i vannsøylen, så høyt at kanskje forskerne ikke finner dem på sine korte tokt for å kartlegge bestandsutviklingen. Om svaret er å stoppe fisket, da forsvinner garantert rekene. De liker ikke at bunnen dekkes med alger.

Jeg vet ikke, men det kan høres ut som om reketrålerne noen ganger venstrehåndsarbeid for forskere med begrensede ressurser.

I 2022 skrev forskerne Guldborg Søvik og Fabian Zimmerman i en kommentar:

“Kan vi håpe på at rekebestanden vil bygge seg opp igjen? Selv om rekruttering er viktig for bestandsutviklingen, er det først og fremst rekefangsten vi kan gjøre noe med. Et lavt fiskepress et par år fremover ville bety at mange flere av de små hannene ville få mulighet til å vokse opp og spre seg utover fra Skagerrak – kanskje kolonisere områder der rekene har vært borte i mange år, og så, om to år, få anledning til å formere seg som hunner.”

Det var to år i januar i år. I januar har det gått tre år. Kanskje kan erkjennelsen bli at det er fundamentale endringer i havmiljøet som må på plass, om mulig. Kanskje kan det konstateres at lave kvoter gir en ønsket effekt. Til våren vil vi få svaret.

Spesielt Guldborg Søvik har en mer åpen tilnærming til forvaltning av bestander, enn de som predikerer et forbud mot bunntrål. Selv om det blir mer reker, så stopper ikke det de som er imot bunntrål. Det har blitt en fanesak, som kampen mot sel- og hvalfangst var det samme.

Siden trål ble tatt i bruk, har trålere fisket reker. Rekene er ikke borte. Det vil si i noen fjorder er de borte, sier fiskere. De mener det skyldes mangel på tråling og påvirkning fra oppdrettsnæringen.

For Moland og enkelte andre, er det lett å gjøre bunntrålerne til syndebukker. Det passer i aktivistene sitt narrativ. Det applauderes.

La ikke fiskerne gjøre hele havet til «kulturlandskap». Vi trenger havets «urskog» som vi trenger «urskog» på land. La ikke forskningen bli styrt av politisk ideologi og forskere, som ikke skiller seg fra aktivistene. Forskning skal være nøytral og faktabasert.