KOMMENTAR
I all den tid har fiskere og fangstfolk dratt fra sør mot nord for å utnytte ressursene. Noen har fisket torsk i Lofoten og på vestkysten av Finnmark, andre har jaktet på Svalbard, eller de vært pådrivere for å utvikle fiske etter snøkrabbe. Andre har simpelthen fisket hyse og sei som ellers ingen hadde giddet å fiske.
Kommentar: Terje Engø
De siste årene har noen båter, i hovedsak fra Sør-Norge, utviklet et nytt linefiske etter kveite utenfor Finnmark. En av båtene, en reketråler har tatt konsekvensen av dårlige rekekvoter i sør, og montert trommelline om bord. De har gjort suksess i nord
I år har båten per 17. november fisket 151 tonn kveite. Det er flere andre båter som har lignende suksess. De har dratt nordover og etablert et fiske rett foran nesen på lokale fiskere.
Når noen gjør det godt er det alltid noen primitive krefter som våkner til. Noen kaller det jantelov, andre misunnelse. Ofte er det nok både det, og ikke minst et resultat av latskap som ligger til grunn.
Selv om de fleste fiskere, i nord som sør, er dyktige og hardtarbeidende, gjelder det ikke alle. Og ofte er de mest høylytte, ikke de som fisker verken mest eller best.
Den samiske interesseorganisasjonen Bivdu har våknet til live. De har oppdaget at noen fisker kveita lokale sjarker ikke har viste evne til å fiske. I tillegg er de sørfra og de fisker med line, ikke garn som de fleste av Bivdu sine medlemmer.
I en høringsuttalelse til Fiskeridirektoratet og i en artikkel i den samiske avisa Sagat argumenterer lederen for Bivdu, Inge Arne Eriksen, på en måte som ikke skaper samarbeid og forståelse, men splitter norske fiskere etter geografiske, dels etniske skillelinjer.
– Fiskerne i Finnmark, og da særlig i fjordene, frykter at kveitebestanden nå blir totalt nedfisket av fremmedfiskere med store båter og bruk av det vi kaller trommelline – hvor det vesentlig fiskes små og undermåls kveite, sier Eriksen til Sagat.
Eriksen stopper ikke der. Som gammel arbeiderpartipolitiker håper han nok på at vår nye nordnorske fiskeriminister Cecilie Myrseth lytter.
Eriksen vil ha forbud mot krokene som brukes i linefisket. De skader store mengder med kveite, hevder han. Hadde han vært ombord i en av båtene ville han sett at de bruker sirkelkroker.
Detter er kroker som med få unntak fester seg i munnvikene til fisken. Det kan virke som om Eriksen har hørt noe, og så bringer han det videre som en sannhet.
Han vil også ha fartøykvoter så små at ingen vil finne det lønnsomt å seile fra Sør-Norge til havet utenfor Mehamn. Og samtidig som disse fremmedfiskerne fra sør beskyldes for omfattende fiske av undermåls kveite, ønsker han at de som fisker med kveitegarn skal få lov til å fiske med mindre maskevidde.
Undermåls fisk blir tatt i alle fiskerier. Men Fiskerimagasinet har sett landingseddler og snakket med flere kveitefiskere. De får svært lite undermåls fisk. Kanskje burde Eriksen sjekket fakta før han kom med beskyldninger.
I juni ble det innført nye reguleringer i kveitefisket. Det ble satt en grense på 1200 krok og maksimum 15 000 meters lengde per døgn, når det fiskes med line etter kveite. Eriksen mer enn insinuerer at fiskerne fra sør fisker med flere krok enn hva som er lov.
I det store og hele er uttalelsene i både høringssvar og artikkelen i Sagat full av udokumenterte påstander og beskyldninger.. At han karakteriserer fiskere fra sør som fremmedfiskere kan tilskrives lokal ordbruk. Det er et kjent uttrykk brukt om fiskere som kommer nordover for å fiske.
Sammen med insinuasjoner og beskyldninger blir det et giftig uttrykk. Fremmedfiskere er ikke et negativt uttrykk. Men i den kontekst Eriksen bruker det, kan det oppfattes som om fiskere fra sør er uønsket element i nord.
Om det foregår overfiske på kveitebestanden, blir det nødvendig ikke mindre overfiske om alle båter skal få kvote på 10 til 20 tonn som Bivdu foreslå. Hvis fiskepresset går ned skyldes det nok at mange ikke gidder å fiske kvoten.
Sannheten er vel, om enn hvor ubehagelig den kan høres ut, at mange fiskere i Finnmark kunne fisket kveite i mye større grad enn hva de gjør i dag. De gidder simpelthen ikke.
Det skapte oppstandelse at direktoratet vurderte økning av omsetningskravet for kongekrabbekvote. Fiskerimagasinet har flere ganger skrevet om fiskere i åpen gruppe som satser millioner på fartøy og bruk. De har ingen kongekrabbekvote i bunn. Men de fisker for flere millioner i året. Fangsten er torsk, sei, hyse, kveite, lange, brosme, taskekrabbe, sjøkreps og mye annet.
De fleste som viser vei i den gruppen forventer ikke å komme hjem til middag hver dag klokken 17, eller ligge i land om fisket ikke er på topp. De har forstått at de første fangstene skal dekke faste utgifter. Deretter trenger de ikke å tjene like mye per døgn, for da er det i hovedsak bare diesel, lønn og uforutsatte utgifter som skal dekkes. Skal det fiskes kveite må det i tillegg kjøpes agn.
Nå har disse fremmedfiskerne fra sør vist at det er mulig å fiske kveite med relativt enkel redskap. Det er fritt frem for flere finnmarkinger å gå på havet for å fiske kveite. For noen er det nok bedre å ligge i havn enn å bli tvunget til å tenke nytt.
Medlemmene i Bivdi burde være fremmedfiskerne evig takknemlig. De har vist at det er muligheter. Det krever nødvendigvis ikke «digre fiskefartøyer» med lengde på 15 –16 meter. En ti-metring kan utøve det samme fisket.
Så må det bli opp til forskerne, direktorat og departement å regulere hvor mye det kan fiskes og hvordan det kan fiskes.
Jeg har min tvil om at de sjarkene som i dag ikke gidder å drive fiske etter kveite, vil legge mer energi i dette om de fikk en fartøykvote. Det vet Eriksen i Bivdi. Det kan virke som om det å bli kvitt «fremmedfiskerne» er det viktigste. Og både mistenkeliggjøring og udokumenterte beskyldninger synes å være greit.
Det er trist at fiskerne i Finnmark ikke i stedet lærer av dyktige sørlendinger og vestlendinger. Misunnelse og jantelov kan ikke erstatte moderne, rettferdig og fornuftig forvaltning av kveitestammene. Til nå i år er det fra svenskegrensen og nordover fisket 2904 tonn kveite. Om det er for mye, skal vi ikke uttale oss om. Vi har større tro på forskningen og forvaltningen enn en organisasjon som Bivdu er de rette til å avgjør det.
