Forsker frikjenner reketrål i høringssvar

I et høringssvar om nye fiskeritiltak i Oslofjorden, tar de to forskerne Terje Jørgensen og Odd Aksel Bergstad reketrålerflåten i forsvar. De mener det er tvilsomt om fiskeforbud vil noen særlig effekt. Her kan du lese hele høringssvaret.

Av: Odd Aksel Bergstad, Dr. scient., pensjonert havforsker. Skottevigv. 302, 4770 Høvåg. E-post: oabergstad@gmail.com

Terje Jørgensen, Dr. scient., pensjonert havforsker. Barliv. 16, 5142 Fyllingsdalen. E-post: skiphei@gmail.com

Om fiskeritiltak i Oslofjorden

Høringssvar til Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementets forslag til nye fiskeritiltak som kan bidra til å bygge opp fiskebestandene og et velfungerende økosystem i Oslofjorden.

Det vises til høringsnotatet «Om fiskeritiltak i Oslofjorden» med høringsfrist 22. april 2025, og vi tillater oss å fremme følgende kommentarer. Betydningen av fiskeriene og fiskeriforvaltningen for problemene i Oslofjorden er omdiskutert. Vår hovedoppfatning er at det er tvilsomt om fiskeforbud vil ha noen særlig effekt i forhold til den formulerte målsetningen.

Om eksisterende tiltak, råd og evalueringer

Fiskeridirektoratet beskriver dagens regler fritids- og yrkesfiske i Oslofjorden som de strengeste i landet (Fiskeridirektoratet, 2024). Det erkjennes at det er usikkerhet knyttet til effektene av både disse strenge tiltakene fra 2019 og hva som diskuteres i deres notat til Fiskeridepartementet i 2024, inkludert alternativet med nullfiskeområder og utvidet trålforbud.

Havforskningsinstituttet (HI) har ikke publisert noe nytt autoritativt råd om tiltak, bare lagt fram kunnskapsgrunnlag og en evaluering i 2022. I tillegg kom det en oversiktsrapport i 2024 om påvirkningsfaktorer i Ytre Oslofjord, i seg selv ikke egentlig ny kunnskap, bare en ny framstilling framkommet i en teoretisk øvelse (Aarflot et al. 2024).

Det siste autoriserte råd er så vidt vi vet den ganske omdiskuterte rapporten «Krafttak for kysttorsken» fra 2021 som også omfattet Ytre Oslofjord med særlig fokus på nasjonalparkene. Denne rapporten framstår etter vår oppfatning som en ensidig argumentasjon for bunntrålforbud og 0-fiskeområder som den eneste løsningen for Oslofjorden. Det er knapt reist tvil om virkningen av slike tiltak. Vi stiller oss spørrende til om disse rådene framkom etter en bred og inkluderende prosess i Instituttets ulike kompetansegrupper. Tiltaksrådene i rapporten er dessuten utgitt før de forskriftsfestede tiltakene fra 2019 ville forventes å ha hatt virkning.

I evalueringer av tiltakene innført i 2019 konkluderer både HI og Fiskeridirektoratet at selv om det antas at torskefangstene er redusert, så er effektene av reguleringene usikre. Rimelig nok, etter bare knapt tre års virkningstid. Samtidig bemerker Fiskeridirektoratet hvor uheldig det er at effektene av ulike påvirkningsfaktorer på fjordøkosystemet ikke kan måles. M.a.o. er det uklart hva høsting av fisk, reke o.a. betyr sammenliknet med påvirkninger fra landbaserte kilder, f.eks. kloakk, avrenning fra landbruk o.a.

Sviktende evaluering av usikkerhet vedr. effekt av nye tiltak

Nye tiltak fremmes selvsagt i den tro at det skal ha positiv effekt. Et viktig argument for å etablere nullfiskeområder er at det vil kunne fremme tilvekst av store dyr, spesielt fisk, som sikrer mer robuste økosystemer med høyt biologisk mangfold. Både Fiskeridirektoratet og høringsnotatet tar det nærmest for gitt at slik tilvekst vil skje bare fisket begrenses eller stoppes. Som begrunnelse legges fram en del erfaringer fra andre steder. Og argumentasjonen er lett gjenkjennelig fra rapporten «Krafttak for kysttorsken» nevnt ovenfor, signert HI. M.a.o. bygger forvaltningen på forskningsråd, slik det er forventet.

Men HIs egne data fra relevante områder viser at denne tilveksten slett ikke kan tas for gitt. Forhøyet tallrikhet av stor fisk kan bare vedvare dersom rekrutter (ny fisk) erstatter de største og eldste individene ettersom de forsvinner ved naturlig død eller ved høsting. Tiltak som lover vedvarende høyere tallrikhet av større fisk (som gjerne er vårgytende torskefisk) forutsetter altså at rekrutteringen styrkes, dvs. produksjonen av nye individer hvert år. Ofte siterte eksperimenter i nullfiskeområdene på Sørlandet tilsier imidlertid at rekrutteringen fremdeles er lav etter mange år med fredning.

Ingen av de nevnte offentlige dokumentene eller diskusjonene bak tiltaksrådene og Fiskeridepartementets nye forslag tar dette med vedvarende dårlig rekruttering i betraktning. Denne negative trenden for rekrutteringen er tydelig i Oslofjorden (HIs egne data), men også i Kattegat og Nordsjøen (se omtale av f.eks. torsk på nettsiden til Det internasjonale råd for havforskning www.ices.dk).

Denne uheldige situasjonen er regional og høyst sannsynlig knyttet til de godt dokumenterte storskala endringene i havklima og planktonsamfunnet. Høstingen reduserer foreldrebestandene, men det er ikke framlagt overbevisende data for at disse er for små til å produsere gode årsklasser. Erfaringer fra bestander som overvåkes intensivt viser dette, f.eks. i Nordsjøen. Siden trenden er regional, vil neppe tiltak i selve fjorden sikre vesentlig høyere rekruttering til f.eks. torskebestanden og bestandene av andre vårgytende bunnfisk.

Under slike forhold er det på ingen måte sikkert at nullfiskeområder og trålforbud vil virke. Tråling foregår bare dypere enn 60 m og innenfor de få prosent av fjordområdet som har bløtbunn, ikke i de grunne rekrutteringsområdene for bunnfisk. Dersom ikke rekrutteringstrenden snur, vil heller ikke grunne nullfiskeområder hjelpe stort. Vi er sannsynligvis inne i en varig endret situasjon med langt mindre av de dyrene vi har vært vant til er tallrike, herunder vårgytende fisk som torsk. Mest sannsynlig må vi leve med lavere tallrikhet i lang tid.

Alternative tiltak, Fiskeridirektoratets Alternativ 2

Det går jo an å innføre/styrke visse høstingsbegrensninger for å spare flere av de relativt få rekruttene som faktisk finnes. Da er tiltak i rekruttenes ganske grunne leveområder viktigst. Fiskeridepartementet har lagt ut til høring et forslag som likner det mest inngripende alternativet framlagt av Fiskeridirektoratet. Et annet forslag, Alternativ 2, fra Fiskeridirektoratet ville også være en viss innskjerping av regelverket. Det omfattet bl.a. utvidet forbud mot garnfiske. Dette kunne kanskje ha betydning i grunne områder ved at de større fiskene som faktisk finnes overlever noe lengre. I trålfiske vil det bli tekniske tiltak som vil spare mer fisk. Dette er tiltak som de fleste trålerne allerede har brukt en stund. Dette alternativet kunne være bra og kanskje virkningsfullt, uten å være for inngripende.

Litteratur

Aarflot et al.
Aarflot, J.M., Naustvoll, L.-J., Moy, F., Norderhaug, K.M., Berg, F., Kvamme, C., Søvik, G., Kleiven, A.R., Albretsen, J., Brandt, C.F., Thorbjørnsen, S.H., Falkenhaug, T. 2024. Pilotprosjekt for vurdering av samlet påvirkning i Oslofjorden – ytre del. 2024-15 ISSN: 1893-4536. https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2024-15

Krafttak for kysttorsken
Moland, E., Synnes, A-E., Naustvoll, L.-J., Brandt, C.F., Norderhaug, K.M., Thormar, J., Biuw, M., Jorde, P.E. Knutsen, H., Dahle, G., Jelmert, A., Bosgraaf, S., Olsen, E.M. Deininger, A., Haga, A. 2021. Rapport fra havforskningen 2021-2 ISSN: 1893-4536. https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2021-2.

FiDirs notat
Anon. 2024. NOTAT. Faglige råd om nye tiltak innen fiskeri i Oslofjorden. Fiskeridirektoratet, 24. juni 2024.

Konsekvenser for fiskeriene og fiskerimiljøene

Jo mer inngripende tiltakene er, jo bedre må de begrunnes. Tiltakene som foreligger til høring, vil etter alt å dømme skape stor utarming av de få etablerte fiskerimiljøene som fortsatt finnes i Oslofjorden og som har reke- og krepsetråling som hovednæringsgrunnlag. Dette erkjenner langt på vei Fiskeridirektoratet og Fiskeridepartementet, men i kommentarfeltene og de fleste debattinnleggene synes dette ikke å vekke særlig bekymring.

Ved HI (vår tidligere arbeidsplass) og i akademia omfatter vel ikke konsekvensanalysene slike samfunnsmessige og sosiale element. Aktører i forskningsmiljøene fremhever gjerne hvor viktig det er å teste ut mulighetene for å få tilbake bedre funksjon i økosystemet samt å undersøke hva det er mulig å restaurere. Storskala forvaltningseksperimenter og følgeforskning skal være eneste måte å teste dette, og da må fiskeriene vike. I tilfelle Oslofjorden, hvor resultatene av strengere tiltak etter stor sannsynlighet er meget usikre, virker en slik holdning bortimot uansvarlig. Da er det eksperimentene som må vike, ikke etablerte næringsaktører.

Konklusjon

Fjorden er endret i en uønsket retning, men det framstår som politisk populisme å hevde at fjorden er syk eller døende. Den er trolig i en varig ny tilstand hvor mange regionale og lokale prosesser fører til at forekomsten av tidlige tallrike arter er lavere enn vi har vært vant til. Tilstanden i Oslofjorden kan nok bli bedre, men da må støtet settes inn der det monner, med tiltak som mest sannsynlig vil virke. Rådene er jo ganske klare for hva som bør gjøres med mer lokale landbaserte negative påvirkningsfaktorer som kloakk, avrenning fra landbruk o.a.

Vi vil advare mot fiskeritiltak utover Alternativ 2 formulert av Fiskeridirektoratet. I tillegg til å fremme Alternativ 2 heller enn det strengere Alternativ 3, bør det stimuleres til ytterligere tekniske løsninger i reketrålfisket for å sikre at dette forblir bærekraftig også i et videre økosystemperspektiv. I tillegg kan det hevdes at informasjons-, kontroll- og håndhevingstiltak både overfor sports- og yrkesfiske bør styrkes. Utover dette er det bare å håpe at miljøforholdene i fjorden kan bedres med andre tiltak, samt at den regionale rekrutteringssituasjonen for bunnfiskbestandene kan forbedres, jo før jo heller.

Reketrålingen som faktisk foregår i Oslofjorden, er gjenstand for mange forestillinger i opinionen. I virkeligheten er det et gjennomregulert fiske underlagt kvoter og tekniske reguleringer, bl.a. for å hindre bifangst av fisk utover hva som er lovlig. Vi går ikke inn på dette her, men se Vedlegg 1 for mer utfyllende opplysninger og vurderinger av bestandseffekter på bl.a. torsk.

Nullfiskeområder og utvidet bunntrålforbud vil etter all sannsynlighet være til liten ekstra nytte for økosystemet. Det bør i alle fall legges fram mer overbevisende argumentasjon for dette, der også manglene i nåværende begrunnelser adresseres.

LES OGSÅ:

Når forskere blir aktivister mot bunntrål

Vedlegg 1.

Tilleggskommentarer om reketråling i Oslofjorden

Rekefisket kan potensielt påvirke bestanden av torsk på tre hovedmåter:
1) Torsk tas som bifangst i trålfisket
2) Trålfisket har en negativ innvirkning på torskens habitat
3) Trålfisket beskatter eller har en negativ innvirking på arter som er viktige byttedyr for torsk

1) Bifangst av torsk.

Seleksjonsrist i reketrål (Nordmørerist) ble innført i Skagerrak i 2013. Rista monteres i en trålseksjon like framfor trålposen og har en spileavstand på 19 mm. Rista vil effektivt holde tilbake fisk over ca 20 cm lengde, mens reker og småfisken føres bak i trålposen. Individer som ikke kan passere gjennom rista ledes opp langs rista til et ristutslipp. I Sør-Norge er det tillatt å montere en stormasket oppsamlingssekk over ristutslippet for å ta vare på de største individene av bifangsten. Ved å ikke bruke oppsamlingssekk, vil all bifangst av individer over ca. 20 cm lengde bli eliminert. Overlevelsen er dokumentert god etter passering av rista. Allerede i dag fisker flere reketrålere i det aktuelle området uten oppsamlingspose og vil derved ha minimert bifangsten av fisk. Dette er i tråd med Fiskeridirektoratets tiltaksforslag benevnt Alternativ 2.

Havforskningsinstituttet gjorde i 2019 komparative fiskeforsøk med reketrål med krepsespalte i rekerist (Ingólfsson et al. 2022). Det ble fisket med dobbelttrål med rist med spalte på den ene sida og spalte uten rist på den andre. Begge trålene hadde påmontert oppsamlingspose med 120 mm maskeåpning. På 20 hal ble det tatt 4 torsk i trålen med rist uten spalte. Alle disse var i oppsamlingsposen. I trålen med rist med spalte ble det fanget 7 torsk. Av disse var 6 i hovedposen. Tilsvarende resultater ble funnet i et pilotforsøk med krepsespalte i rekerist pilotstudie i 2013 (Jørgensen et al. 2014).

Vi kjenner ikke til andre relevante undersøkelser av bifangst i reketrålfisket i det aktuelle området. Tilgjengelige data tilsier derfor at det ved fiske med rist uten krepsespalte og uten bruk av oppsamlingspose bare vil fanges ubetydelige mengder torsk i rekefisket. Den ekstra dødeligheten selve fangsten i rekefisket påfører bestanden av torsk og andre store predatorer må med slike tekniske reguleringer være svært liten. Dette står i sterk kontrast til hva framstår som en rådende oppfatning; at bunntrålingen i fjorden er en av hovedårsakene til den dårlige bestandssituasjonen.

2) Reketrålingen i Oslofjordens ytre del beskrives som omfattende i tid og rom, men det framstår likevel usikkert om den negative påvirkningen fra reketråling på torskens habitat er vesentlig. I Indre Oslofjord er trålaktiviteten liten og begrenset til små areal. Selv om det er tillatt å fiske med trål fra 60 m dyp og dypere, utføres reketrålfisket hovedsakelig på dyp større 150 m. Det er særlig i gytesesongen for reker (februar/mars) at rekene står grunt. Reketrålingen skjer utelukkende på områder med mudderbunn. Reketrålene er rigget med lette trålgear, ofte bestående av en wire med plastkuler. Fiske på steinbunn er uaktuelt fordi risikoen for fastkjøring og riving av trålen er altfor høy.

Tråldører og bunngear vil påvirke epifauna og infauna. I teorien ville dette kunne forringe habitat og bentisk næringsgrunnlag for torsk og andre store predatorer. At dette er tilfelle i Oslofjorden, er imidlertid ikke vist tilstrekkelig overbevisende. For det første er ikke rekefeltene, både innen de to nasjonalparkene i Ytre Oslofjord og i Indre Oslofjord, særlig viktige habitat for torsk, uansett størrelse. Dernest, at det er spor etter tråling i et område, betyr ikke at det er dokumentert at habitatet er vesentlig forringet for de store predatorene som måtte finnes der. Dessuten må det tas i betraktning at deler av områdene i praksis ikke er trålbare og derved bare marginalt påvirket eller upåvirket av trålingen.

Etter hundre år med reketråling i det aktuelle området, er det fremdeles forekomster av bentisk fauna som gjerne anses å lide ekstra stor dødelighet som følge av tråling, bl.a. sjøfjær og sjøanemoner.

Det er derfor i begge områder i Oslofjorden for svak dokumentasjon for at trålindusert habitatsforringelse og evt. endring i bentisk faunasammensetning er av stor og avgjørende betydning for bestandsutviklingen i bunnfiskbestandene.

3. Trålfeltene er ikke de viktigste beiteområdene for torsk og andre større predatorer. Større fisk ernærer seg riktignok i noen grad på reke og sjøkreps, men det er ikke overbevisende dokumentasjon for at rekefisket på dagens høstingsnivå reduserer mattilbudet til stor torsk o.a. i en slik grad at bestandsutviklingen påvirkes. I den grad større torsk søker ned på dypet for å beite, vil de fortsatt finne reke og kreps, og dessuten vil de allerede i dag være beskyttet ved de tekniske reguleringene som er innført ved forskrift eller i praksis tatt i bruk (se ovenfor).

Rekefeltene er ikke viktige rekrutteringsområder. Mattilbudet i grunnere beiteområder enn der tråling foregår er sannsynligvis langt mer vesentlig, spesielt for yngel og ungfisk fram mot rekruttering som 1-åringer. Det er på disse livsstadiene bestandsutviklingen påvirkes mest.

Nye tekniske tiltak?

Påvirkningen på bunnhabitater er et sentralt anliggende, om ikke i relasjon til torsk, så til andre økosystemmedlemmer og -prosesser. Ved tråling etter reker er ikke stimuli fra tråldører og sveiper viktig for fangsteffektiviteten. Det kan derfor fiskes med dørene og sveipene over bunn. Pelagiske dører har vært forsøkt med gode resultater i rekefiske. Det er imidlertid vanskelig å styre dørene manuelt slik at de går stabilt like over bunnen.

I dag finnes styrbare tråldører med automatiserte styringssystemer fra minst tre nordiske leverandører (Thyborøn, MLD og Vónin). Slike system kan i framtiden trolig også tilpasses mindre fartøy. Det er også utført eksperimenter med tråling etter reker uten bruk av tråldører (Winger et al. 2024). Da spiles trålåpningen ut ved hjelp av «kiter» like foran trålens vinger. Disse berører ikke bunnen, og eneste bunnkontakt blir trålens bunngear. Samtidig vil overgang til pelagiske dører/kites redusere drivstoffforbruk for fartøyet. Dette er eksempel på en utviklingsmulighet som kan redusere fotavtrykket fra reketråling i naturmiljøet.

Litteratur

Ingólfsson , Ó. A., Jørgensen, T., Sisitiaga, M., Herrmann, B., Kvalvik, L. 2022. Increasing catch efficiency for Nephrops in deep-water shrimp (Pandalus borealis) trawl fisheries. Fisheries Research, 254. https://doi.org/10.1016/j.fishres.2022.106394

Jørgensen, T., Palm, A.C.U. og Ingólfsson, Ó.A. 2014. Utprøving av sorteringsrist med
utslippsåpninger i reketrål for å beholde bifangst av kreps. Sluttrapport FHF-prosjekt 900862.
Rapport fra Havforskningen, 13(2014). https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen/2014/hi-rapp_13-2014_rist_reketral_jorgensen_til_web

Winger, P.D., Gardner, A., Truong X., Nguyen, T.X., McGregor, L. 2024. Spreading a demersal trawl without otter boards: A proof of concept using flexible foils. Fisheries Research, 275. https://doi.org/10.1016/j.fishres.2024.107013